Recently in Grinebiting Category

Jeg ble ganske overraska nå. Jeg fulgte en lenke til en artikkel som visstnok rangerte «verdens beste nettsider». Den hadde klokka.no på åttende plass. Klokka.no - hvis du har vanskelig for å se ned i hjørnet på skjermen din.

Grunnen til at jeg ble overraska var likevel ikke at en nettside med et klokkeslett havner på en liste over verdens beste nettsider, folk har det jo kjett. Men artikkelen var skrevet av Nettavisen - et nettsted jeg trodde gikk konkurs omtrent det første året jeg bodde i Oslo. Det burde jo åpenbart ha gjort det, så kunne eierene i stedet åpnet vinduet og hevet pengene sine ut. Samme pris - samme nytte.

Ja, årets sjukdom var altså halsbyll - en «sjelden» sjukdom.

Det hele startet med feber på (en) lørdag (i begynnelsen av november), som ble til halsbetennelse på søndagen etter. Jeg gikk til legen på mandag, og tok noen prøver. «Prøvene var fine» sa sjukepleieren, så jeg slapp å få noen medisiner. Heldigvis.

For det førte til at jeg måtte til legen igjen to dager etter, denne gangen for å få meg sjukemelding. Alternativet var å gå på jobb dagen etter, og det ville vært komisk for de jeg jobber med. Jeg klarte nesten ikke å prate, med en sjukt diger klump i halsen. Så til legen halv fem, og hva sa han? «Du har fått [sett inn latinsk ord for sjukdom], og må rett på Rikshospitalet, du. Her må det snittes.»

Så jeg gikk fra Bentsebro legestasjon til trikken, tok trikken til banen, tok banen til trikken igjen, for så å ta trikken til Rikshospitalet.

«Ja, det sku gjøres noe med halsen min» prøver jeg å si, og det virket som de forsto det. «Vent der» sier ei. «Bli med meg» sier en annen etterpå.

Så i operasjonssalen, eller tannlegesalen om du vil, måtte jeg sette meg i stolen, og bli lyst i munn, nese og ører. Legen var dritsur fordi folk ringte hele tida, men så satte'n ei sprøyte inn i munnen min. Ut med den var det med en del drit. Så kom Astrid, sykepleieren inn, og satte inn ei sprøyte til, narkosen tror jeg. Og så begynte festen.

Så var legen med kniven der, og kniven inn i munnen, og det var ikke dritdigg når han snitta over betennelsen min. Så kom'n med ei klypetang som han stakk inn i såret, tok tak og dro ut. Jeg brekker meg vel hele tida, og når klypetanga er ute får jeg beskjed om å spytte ut. Jeg spytter ut i spyttegreia jeg holder sjøl, masse blod og slim og kjett. Astrid er ikke helt konge når hun tørker meg med papir fullt av blod, men hun var vel ikke så gammel. Klypetangopplevelsen gjør vi to ganger til, og det blir egentlig bare verre og verre. Det var ganskje kjett.

Fjorårets sjukdom var kyssesyken, årets var halsbyll. Kyssesyken leder på smerteskalaen, men det er jo mye som tyder på at halsen min ikke er hundre prosent tipp topp.

Jeg syns ikke Anne B. Ragde er noe interessant. Aldri lest noen av bøkene hennes og aldri hatt noen planer om det. Det var for et par år siden, under striden rundt Muhammed-karikaturene at jeg fant ut at hun var kje. Nå viser det seg at hun er flipp-flopper (!) også.

Da Muhammed-striden herjet som verst krevde Ragde i Tabloid (tror jeg det var) at alle norske medier måtte trykke karikaturene, sjøl om det var åpenbart at mange muslimer fant bildene støtende. Det var for ytringsfrihetens skyld.

Nå er hun sur på litteraturfestivalen i Lillehammer, som har invitert holocaust-fornekteren David Irving. Hun vil heller sende ham til syden. Hun vil altså ikke la han få ha sin ytringsfrihet, selv om ytringene hans er ganske uinteressante. Han er visst invitert for å ljuge.

Poenget med det hele? Anne B. Ragde er møkk-kje.

Noen la kanskje merke til at jeg hadde et leserbrev på trykk i HA forrige torsdag. På side 4 faktisk. For de som ikke har lest det:

HA, Ham-Kam og Haakonsen
I HA lørdag 9. august «raser» Ham-Kams klubbdirektør Truls Haakonsen mot Briskebybandens leder Uno Solberg etter at denne ønsket Oluwasegun Abiodun ut av laget. Haakonsen mente blant annet at siden spillergruppa syns det er greit Abiodun spiller må hvertfall Solberg gjøre det. Han kunngjør samtidig at dette «har ingenting med å være supporter å gjøre». I det hele tatt ganske pinlig lesning, og det viser hvor liten respekt og forståelse Haakonsen har for klubbens supportere. Hvis de ikke sitter stille og holder kjeft er de ikke supportere. Men det var kanskje som forventet fra den kanten? Klubbdirektøren håper kanskje at jo sterkere han går ut mot dette, jo mindre vil han oppleve den åpenlyse kritikken ved senere anledninger. For Solbergs utspill forrige fredag er like mye kritikk av klubbledelsen som det er kritikk av spilleren. Sjøl om Haakonsen skyver spillergruppa foran seg som unnskyldning for å la Abiodun spille, er det ikke spillergruppa som ansetter og eventuelt kvitter seg med spillere. Det er det ledelsen som gjør.

I lørdagens HA får Truls Haakonsen god drahjelp av den uavhengige presse, i dette tilfellet personifisert ved sportsjournalist Rune Steen Hansen, som i en kommentar ved siden av samme artikkel støtter Haakonsen fullt ut. Også han trekker fram spillergruppa som forklaring på hvorfor Abiodun bør få spille. Han skriver også: «Det er ikke unaturlig at det er de som bruker mest tid på å følge HamKam som også har de kraftigste meningene.» Mon det. Jeg tviler på at det er få som følger Ham-Kam så mye som Steen Hansen. Og som er så lite kritiske til hva som skjer i klubben. «La det flara,» ser ut til å være mottoet i HA-sporten. «Så lenge Kamma er i Tippeligaen er alt greit.» På det nåværende tidspunkt ville et kritisk blikk på klubben vært like overraskende som det ville vært på sin plass. Samtidig sier det litt om HA at det er TV2 som må fortelle om Bandens meninger.

Det Ham-Kam ikke trenger nå er et nedrykk. Det de absolutt trenger er en ledelse som ikke er feig; en ledelse som tør å ta ansvar overfor ansvarsløse spillere. Det HA trenger er journalister som tør ta av seg sine grønn-hvite Ham-Kam-briller en gang i blant, og se hva som foregår langs hele fargespekteret.

For nesten to uker siden mistet jeg mobilen min på 21-bussen. Det var ganske kjett, men jeg trodde det skulle gå greit. Regna med at busselskapet skulle finne den, og at jeg bare kunne dra på hittegodskontoret og plukke den opp etter et par dager. Jeg prøvde også å sperre telefonen, men det gikk ikke (av en kje grunn), og jeg tok det ikke så tungt siden jeg har et abonnement med forhåndspåfylling. Det var igjen 78 kroner.

Og det gikk ikke nedover, for det kunne jeg sjekke på nettet. Så jeg regna med at de hadde den da jeg ringte til Ruter# forrige fredag. Men neida.

På søndag fikk Lise plutselig en melding fra mobilen min. «Hi sexy. U free 2night? Maybe culd go out somewhere». Da ble jeg litt nervøs. Kom hjem senere på kvelden, og fant ut at alle de 78 kronene var bort, samt at det hadde vært en telefonsamtale til Pakistan, og en til Forente Arabiske Emirater.

Talas, tenkte jeg da. Men jeg har fått lånt meg en ny telefon, med samme nummer som før, da. Så alt er da ikke så gæli.

For noen år siden skrev jeg om de møkk-kjee artiklene til, hvor journalistene konkurrerte om å være mest mulig poetisk. Vel, det skjer fortsatt, og det er like flaut å lese det. Fra dagens avis, artikkelen Kritiserer toppidrettskulturen:

«Etter hvert ble Emil Søbak Gundersen utfordret til å skrive et innlegg om det samme.
Med bakgrunn i sine erfaringer.
Som keeper i HamKam.
Og som hardtsatsende langrennsløper.
Emil presiserer at han er HamKam-supporter, og vil laget og klubben alt vel, og at hans motiv er å sette et tema på dagsorden.
For fotballen generelt.»

Øya mine kaster opp.
Seriøst.